Leksjoner fra trosbevegelsen (ii) Bekjennelsen

Detalj fra Røa kirke

Slik jeg kjente trosbevegelsen var den opptatt av å kunne kalle seg bibeltro og oppmuntret deltakerne til å ha et personlig forhold til Guds ord og løftene i bibelen. 

Men bekjennelsen, den gode bekjennelsen, som sprang ut av en god ide -kan tenkes å ha vært mer negativ enn positiv for meg. På den ene siden er det flott å lære seg bibelsteder utenat og kunne grunne på de natt og dag. Samtidig ble det ofte tatt ut av sin sammenheng i boken de er en del av i bibelen og kan forvirre i stedet for å opplyse og åpenbare hvem Gud er for oss.

Som nevnt under bloggposten om helbredelse i "Leksjoner fra trosbevegelense" her på bloggen, så bygget den gode bekjennelsen at man skulle "stå på ordet" selv om omstendighetene ikke viste "det" som realitet ennå. Eller; "realitet" var jo det åndelige, og det fysiske var bare midlertidig situasjon på vei til denne realiteten. 

Det å stå på ordet; det kunne dreie seg om økonomi, helbredelse, vekkelse, fremgang i jobb og studier, troen i seg selv, forhold -fikk noen merkelige utilsiktede virkninger. 

Eksempelvis dersom man sto i tro på en jobb som man ikke fikk, kunne man bli mismodig, samtidig som det var vanskelig å dele det såre i dette med noen, siden å dele eller kjenne på nederlaget på en måte var å gå fra løftet som var gitt av Gud. Det riktig var da å be enda mer og hardere og helst høyere og takke Gud for at noe annet, i dette tilfellet en enda bedre jobb, var på vei fra himmelen. 

I dag (hvor jo alt er mye bedre 😉) tenker jeg at deltakerne kunne hatt så veldig godt av å heller kunne dele sårbare og vanskelige ting med mennesker som selv hadde levd med Gud og få kjenne at Jesus er med i lidelsen over tap, følte mangler, feiltakelsen og tilkortkommenheter. Vi bekjente jo igjen og igjen at ved hans sår er vi helbredet (jesaja kap. 53), så vil kunne jo så enkelt heller ha tatt med Jesus inn i det vanskelige som jo tross alt veldig stor del av livet er. I stedet ble man gående med en usikkerhet, som etter hvert kunne resultere i at man fant lettelse i å forsvinne ut av sammenhengen, og for noen, sammen med andre årsaker, vekk fra troen på Gud.