Markus evangelium 6, 47-51 forteller historien om når Jesus gikk på vannet, og inneholder noen merkelige detaljer: Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land. Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde motvind. I den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Han ville gå forbi dem, men da de fikk se ham der han gikk på vannet, trodde de det var et gjenferd, og skrek høyt, for alle sammen så ham, og de ble skrekkslagne. Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring. For det første, selvfølgelig at Jesus (og Peter) gikk på vannet - og at han refererer til seg selv med ordene ego eimi - når han sier "det er jeg" som er ordene " Jeg er ", som er ordene JHWE bruker på seg selv for å si hvem han er til Moses. Men en detalj jeg "alltid" har lurt på er der det står ... "han ville g...
I alle nederlag som synes å komme tettere enn seirene. I alle bønnene som jeg synes ikke å nå fram med, med all synd som jeg føler meg dynket med, uro, skam og tilkortkommethet. Ting som jeg mente jeg "burde" kunne vært uten i livet mitt - så takker jeg allikevel deg, Gud - at jeg har en tro som står oppreist. At den korken som lyst, kjas og egenrettferdighet forsøker å trykke ned på dypt vann, den spretter opp i tide. Takk, Herre, for at det er din tro, i mitt liv.
Kommentarer
Legg inn en kommentar