om bønn ...

Hvorfor ber jeg ikke mer? Jeg forsøker å inkorporere bønn, som et slags samvær med Gud i bønne-uttrykk: Bibellesing, meditasjon, lovsang og bønn i seg selv. Jeg holder nok ikke på lenge, men håper hele "seansen" har et preg av bønn.

Om alle mine bønner ble besvart med "ja" da hadde jeg vel bedt det meste av tiden?

Ta et, kanskje banalt, eksempel, som ENSOMHET. Jesus sier at alt dere ber om i bønnen, tro at dere har fått det og det skal bli gitt dere ... Paulus sier, be alltid! Så jeg tror at det motsatte av ensomhet er Guds vilje. Det å høre til, føle nærhet til et annet menneske eller en gruppe mennesker er noe som Gud ønsker vi skal kjenne på og leve i. Det eneste som Gud sa i skapelsen at ikke var bra, var at Adam var alene, og han gjorde det slik at Adam fikk en (og flere) å dele livet med.

Så premisset er satt for ikke-ensomhet. Guds ønske er at vi skal være flere, han gir uttrykk for det og jeg regner med at han har et løfte om det i bibelen selvom jeg ikke kommer på det helt konkret her og nå.  Så: Vi kan be om det, i tro.

Så hva skal jeg be og hvordan? Jeg tenker at den Hellige Ånd må komme meg til hjelp i min svakhet, slik det står i Romerne kap. 8.

Takk, Gud, at jeg har noen venner å henge med, jeg kan savne en kjæreste å dele alt med. Takk for at dine løfter sier at vi skal ha venner og en kone. Så jeg ønsker altså flere nære venner, og en kjæreste.

"Bønnen gir meg en mulighet til å innrømme feiltrinnene min, svakheten og begrensningene ovenfor en som møter menneskelig svakhet med en grenseløs miskunn" sier Philip Yancey i boken Bønn. Det skal jeg tro i dag. Slik skal jeg be.