π

Hvorfor er pi så vakkert?

En stein fra stranden, kan være i mange fasonger. Er den "ny" på er den kanskje ruglete, eller i en ubestemt form. Om steinen har ligget lenge på stranden, så har den mest sannsynlig begynt å bli rund i kantene og er god å ta på. Og den blir den rundere og rundere.

Etter at steinen har ligget og rugget på stranden i lang til, rubbet seg opp mot andre steiner og latt vannet skylle over og under seg millioner av ganger, blir den rund.

Se for deg at diameteren på en stein eller annen gjenstand, "tvers over", er dens egenart. Det som er spesielt og unikt for den. Mens utsiden, steinens grense mot verden, det den viser oss, er omkretsen.

Pi beskriver forholdet mellom diameteren i en sirkel og omkretsen - en tings egenart og dets omkrets. Omkretsen er alltid 3,14 ganger lengre enn tvers over.
Alt går mot pi.
Gifteringen, som er et symbol på kjærligheten og pakten mellom to personer som elsker hverandre, er også rund. Du kan ikke si hvor den starter eller hvor den ender. Slik sett har den sitt forbilde i Guds kjærlighet til oss. En kjærlighet som du ikke kan se hvor starter eller ender, den er evig.

Guds kjærlighet startet ikke da jorden, eller du, ble til. Du har alltid vært elsket av Gud. Jesus hadde allerede ofret sitt liv for deg før verdens grunnvoll ble lagt ... og den slutter ikke når du synder eller når du dør - den er evig.

I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet (ef. 1,4)

Men er det ikke kjedelig at vår omkrets mot verden eller Guds kjærlighet for oss alltid har det samme forholdet; 3,14? - Hadde det ikke vært bedre å vite at det hadde sin egenart - at den var ruglete og ubestemt?

Saken er at forholdet mellom diameter og omkrets i realiteten ikke er 3,14, som vi har lært - den er 3,141592..., ja, antall desimaler etter tallet tre er en uendelig tallrekke. Litt som det gifteringen skal representere, litt som Guds kjærlighet til ethvert menneske.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

den Aronittiske velsignelse

Han ville gå forbi dem ... (Markus 6,48)