Vindstille (=Doldrums)
Oversatt fra: Andaktsserien bygget på boken "Union with Christ" av Rankin Wilbourne (Dag 6).
Det er et nautisk begrep som kalles doldrums, eller vindstille på norsk. Dette kommer ut fra et område nær ekvator som i lange tider gir lite vind og at skipene som skal passere dermed ikke kommer videre (eller må gå på motor nå til dags :-) ).
I dagligtalen betyr doldrums depresjon eller stagnasjon. Og slik erfarne seilere må forvente vindstille, så må også de som ønsker å vokse i Guds nåde gjøre det.
Og disse vindstille periodene er viktige! En del av det å lære å bli i Jesus. De forhindrer oss å gå i den farlige fellen det er å la vår opplevelse av Kristus være det vi tilber. Om du alltid opplevde en oppstemthet eller et åndelig kick hver gang du satt seil, så ble det lett å slutte å søke Herren og i stedet søke opplevelsen.
Det kan bli mindre at du ser etter det som er i horisonten der fremme, og heller at du vil ha den åndelige opplevelsen her og nå. Du sier kanskje at du gjøre det i Jesu' navn, men du bruker det som et formular for å trylle Gud til å gjøre som du vil.
Men akkurat siden Gud er en ekte person, den reelle Gud du søker, så betyr dette per definisjon at du må gi opp og forsøke å ha kontrollen over ham. Du kan ikke kontrollere vinden. Du er ytterst avhengig av en kraft utenfor deg selv. Jesus sa -Uten meg kan dere ingenting gjøre (Joh 15,5). Det er jo en fryktelig sannhet, men for at dette skal bli livgivende for oss, så må vi gjøres oppmerksomme på (ofte smertefullt) at vi ikke kan tvinge eller kontrollere Gud med febrilsk manøvrering.
Tenk på hvor dumt og meningsløst det er om noen sto opp i seilbåten og blåste med all kraft på en liten flik av seilet. Resultatet er trist. Men er det ikke slik vi mange ganger kan tro hva nåde er? Om du bare prøver hardt nok, så er vi vel nødt til å flytte på oss? Ikke rart jeg ofte føler meg mislykket.
Vindstille perioder øver oss i å stole på Gud og ikke på vår egen febrilske blåsing. Det er og det kommer helt sikkert til å være mange ganger du reiser seilet ditt ... og ingenting beveger seg.
Du leser "det levende Ordet" og det synes dødt. Du ber til den levende Gud og det er som om han ikke hører. Du tilber, men det er bare toner i luften. Du gjør alt du har lært og som har fungert tidligere ... men fremdeles er det vindstille.
Doldrums minner oss på at det er en ekte Gud som vi søker. Du må vente på ham fordi han er Gud. Han er ikke i vår tjeneste. Vi er i hans. Å vente på ham betyr ... å vente på ham. Hvordan skulle vi ellers lært å vente, om vi ikke nettopp måtte vente. Å vente på Gud er kritisk for å lære å kjenne Gud fordi det lærer oss at vi ikke selv er Gud (Sal 130, 5-6).
I bibelske termer er vi "som et tre som er plantet ved rennende elver" og "mediterende dag og natt" og fremdeles uten synlig frukt på treet. Salme 1 beskriver dette treet som "gir frukt i rette tid" og impliserer dermed at det er også tider da det ikke er noe frukt.
Alle trær har vintersesong, når det virker som om ingenting skjer. Det kan se helt dødt ut. Men dypt inn under overflaten, hvor ingen kan se, så kjemper røttene seg vei dypere slik at treet kan bære mer frukt når våren kommer.
Det er et nautisk begrep som kalles doldrums, eller vindstille på norsk. Dette kommer ut fra et område nær ekvator som i lange tider gir lite vind og at skipene som skal passere dermed ikke kommer videre (eller må gå på motor nå til dags :-) ).
I dagligtalen betyr doldrums depresjon eller stagnasjon. Og slik erfarne seilere må forvente vindstille, så må også de som ønsker å vokse i Guds nåde gjøre det.
Og disse vindstille periodene er viktige! En del av det å lære å bli i Jesus. De forhindrer oss å gå i den farlige fellen det er å la vår opplevelse av Kristus være det vi tilber. Om du alltid opplevde en oppstemthet eller et åndelig kick hver gang du satt seil, så ble det lett å slutte å søke Herren og i stedet søke opplevelsen.
Det kan bli mindre at du ser etter det som er i horisonten der fremme, og heller at du vil ha den åndelige opplevelsen her og nå. Du sier kanskje at du gjøre det i Jesu' navn, men du bruker det som et formular for å trylle Gud til å gjøre som du vil.
Men akkurat siden Gud er en ekte person, den reelle Gud du søker, så betyr dette per definisjon at du må gi opp og forsøke å ha kontrollen over ham. Du kan ikke kontrollere vinden. Du er ytterst avhengig av en kraft utenfor deg selv. Jesus sa -Uten meg kan dere ingenting gjøre (Joh 15,5). Det er jo en fryktelig sannhet, men for at dette skal bli livgivende for oss, så må vi gjøres oppmerksomme på (ofte smertefullt) at vi ikke kan tvinge eller kontrollere Gud med febrilsk manøvrering.
Tenk på hvor dumt og meningsløst det er om noen sto opp i seilbåten og blåste med all kraft på en liten flik av seilet. Resultatet er trist. Men er det ikke slik vi mange ganger kan tro hva nåde er? Om du bare prøver hardt nok, så er vi vel nødt til å flytte på oss? Ikke rart jeg ofte føler meg mislykket.
Vindstille perioder øver oss i å stole på Gud og ikke på vår egen febrilske blåsing. Det er og det kommer helt sikkert til å være mange ganger du reiser seilet ditt ... og ingenting beveger seg.
Du leser "det levende Ordet" og det synes dødt. Du ber til den levende Gud og det er som om han ikke hører. Du tilber, men det er bare toner i luften. Du gjør alt du har lært og som har fungert tidligere ... men fremdeles er det vindstille.
Doldrums minner oss på at det er en ekte Gud som vi søker. Du må vente på ham fordi han er Gud. Han er ikke i vår tjeneste. Vi er i hans. Å vente på ham betyr ... å vente på ham. Hvordan skulle vi ellers lært å vente, om vi ikke nettopp måtte vente. Å vente på Gud er kritisk for å lære å kjenne Gud fordi det lærer oss at vi ikke selv er Gud (Sal 130, 5-6).
I bibelske termer er vi "som et tre som er plantet ved rennende elver" og "mediterende dag og natt" og fremdeles uten synlig frukt på treet. Salme 1 beskriver dette treet som "gir frukt i rette tid" og impliserer dermed at det er også tider da det ikke er noe frukt.
Alle trær har vintersesong, når det virker som om ingenting skjer. Det kan se helt dødt ut. Men dypt inn under overflaten, hvor ingen kan se, så kjemper røttene seg vei dypere slik at treet kan bære mer frukt når våren kommer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar