følelsen er sammensatt

Jeg har lett for å synes ting er pinlige og flaue. Men jeg er temmelig god til å late som om alt er greit. Og det meste går jo nettopp ... greit. Men etter hendelser så kan jeg gruble over det som har skjedd. Hva jeg sa. Hvordan jeg ble oppfattet. Hva vil folk tro om meg osv.

Derfor kan det for "sånne som meg" være nyttig å se meg selv utenfra, og også bryte ned (i betydningen dele opp) følelsen i dens forskjellige bestanddeler.

Si en situasjon (som oppstår ganske hyppig) hvor jeg sier et eller annet, og så fornemmer jeg at det kom feil ut - det jeg skulle si så annerledes ut inni hodet mitt enn det hørtes ut. jeg blir flau, rødmer og forsøker å stotre fram en unnskyldning og da blir det enda mer pinlig. Senere lurer jeg på om jeg er nødt til å treffe disse menneskene, som åpenbart må synes jeg er rar, igjen.

Her er det mye mer nyttig å agere overfor meg selv som en forsker i stedet for en dommer. Jeg dømmer lett meg selv fordi at jeg "kunne være så dum". I stedet kan jeg tenke"hmm ... hva var det som fikk meg til å føle det slik føle det slik?"

Vi deler opp følelsen i affekt og emosjon (hva disse begrepene heter er ikke viktig, du kan godt bytte om på de eller lage andre navn).

AFFEKT - er det som kroppslig skjer. Jeg kjenner en rødming, og kanskje enda før det en type kiling i mellomgulvet. Og pulsen går opp.

EMOSJON - er min tolkning av situasjonen - Hvordan tolker jeg akkurat her og nå at jeg rødmer og at pulsen går opp? - normalt så tenker jeg at "jeg er flau" og automatisk betyr det at "andre synes jeg er dum ... det er pinlig ... jeg ER dum".

Denne erfaringen og tolkningen lagres som prosesshukommelse i hjernen og jeg tenker tilbake på denne i lignende senere situasjoner. Så neste gang jeg står og prater om/med det/de samme, så er jeg allerede nervøs for at jeg skal dumme meg ut.

AFFEKTEN kan ikke hindres (iallfall på kort sikt). Jeg trenger ikke tenke at jeg ikke må rødme, det bare skjer. Jeg kan tenke at jeg burde kunne holde pulsen nede. Men det er nesten ikke mulig. Dette er unyttige tanker og krav som man ikke kan innfri. Affekten SKJER.

Men min private tolkning av AFFEKTEN kan endres. I stedet for  bare se rødmingen og kjenne på at jeg er dum, så kan jeg prosessere dette og tenke "hmm ... hva var det som fikk meg til å rødme? Kan det være at det jeg sa kom rart ut ... hva om jeg smiler nå i stedet for og bare forsøker å oppfatte hva de andre erfarer ... nei, det virker ikke som om de reagerte på det." Eller kanskje de reagerte på det, så kan jeg velge enten å justere det jeg sa, unnskylde meg eller si det på en annen måte. Eller så kan jeg også bare la de ha sin oppfatning. Hva skjer da? Altså være en forsker på det som skjer og min egen reaksjon.

Dette er muligens et dårlig eksempel, men denne type bevissthet om at følelser en en sammensatt greie og kommer fra affekt OG tolkning, er nyttig. Det kalles KJERNEBEVISSTHET (igjen, bytt ut ordet med noe som hjelper deg å se det). Eller google det og se hva andre smartere mennesker har sagt og kan lære deg om temaet. Det har hjulpet meg.

---

ref.  

Selvfølelsen av Guro Øiestad.