"Et sinne som ikke gir seg" av Knut Olav Åmås og fremdeles ingen moral

Knut Olav Åmås skriver i aftenposten søndag 10. juni 2018 om aktivister og hva som gjør at de er det. Han skriver

"Jeg tror det som virkelig driver aktivister ikke er abstrakte prinsipper og rasjonelle resonnementer, men den sterke følelse av å oppdage urettferdighet, at noe ikke er helt som det skal og bør være"

Her stilles nærmest begrepene "prinsipper" og "rasjonelle resonnementer" opp som en dårlig ting sammenlignet med "følelsen" ... av urettferdighet. Og siden han bruker ordet "virkelig", så mener han kanskje at det er motsatsen til det tilsynelatende "rasjonelle og prinsippfaste" som man skulle tro eller det ser ut som er bakgrunnen.

Og det er nettopp denne mangel på en god forklaring på hvorfor menneskene gjør som de gjør som jeg synes er interessant.

Jeg vil understreke min respekt for de personene som denne artikkelen handler om, nemlig aktivistene. En verdig og god betegnelse på de som "investerer mer, satser mer og våger mer enn de fleste av oss" som Åmås også skriver. Personer som Kim Friele, Mahmood Amiry-Moghaddam, Arild Knutsen, Liv Jessen og de andre som er vist frem under "Aktivistene"-utstillingen til Iffit Qureshi. Personer som gjøre mye viktigere ting enn å skrive denne type blogginnlegg som ikke leses av noen.

I åpningen på artikkelen spør Åmås om hvorfor vi reagerer på urettferdighet og at noen gjør noe med det.

Det virker for meg som om vi som den første (eller kanskje andre eller tredje) generasjon med et "hyper-relativt", naturalistisk verdensbilde er mer moralsk høyverdige enn noensinne i verdenshistorien, samtidig som vi ikke knytter moralen til noe som helst utenfor nettopp "følelsen".

Skulle jeg sette opp prinsipper som at "Kvinner er likestilt med menn, homo- med heteroseksuelle, rusmisbrukere med ikke-rusmisbrukere" så ville alle (sånn circa) vært enige med det. Men siden vi ikke kan sette opp noen "abstrakte prinsipper" så kan vi vel egentlig ikke si dette? Om noen kommer og sier at den rusmisbrukeren som tigger noen slanter fra meg på Oslo S, ikke har like rettigheter til et verdig liv som meg selv, så vil jeg avvise det som vissvass, men jeg vet ikke på hvilket grunnlag. Jeg kan bare, om jeg vil hevde at mennesket bare en et (til nå) godt utviklet dyr, bare si som Åmås:

"årsaken til at jeg synes du tar feil er at jeg føler det sterkt".

(Ja, akkurat det over er ikke et sitat av Åmås, da. Bare min tolkning)

Men, smarte leser, som du sikkert gjettet så vil jeg i det evinnelige trekke fram Gud :-)

Guds eksistens og at han opprettholder verden med sin kjærlighet, er årsaken til at jeg  og alle føler urettferdighet på kroppen og ønsker sterkt at det var annerledes. Jeg tror at denne moralen er lagt ned i hvert menneske. Men siden dette ofte blir neglisjert på grunn av ønske om makt eller økonomisering, så er det viktig at det er nedfelt skriftlig i menneskerettigheter som gjelder alltid og overalt. Uten å vise til den medfødte samvittigheten, så tror jeg ingen egentlig kan forklare hva som gjort at de har "rett". Eller - man kan henvise til FNs menneskerettigheter. Men personer som ikke tror på Gud kan fremdeles være, og er, høyst moralske personer som gjør de beste valg.

Les også: Den moralske diskusjonen i Aftenposten

Les også: Det som noen som faktisk kan noe om etikk og moral skriver :). F.eks. Bjørn Stærk og Daniel Joachim Kleiven.