Jeg er Barabbas
 |
| Detalj fra St. George Cathedral, Cape Town South Africa |
Men navnet mitt altså; Jesus Barabbas - momma, som jeg kalte bestemoren min, sa at det var var det første var samme navn som Josva, den hærføreren som tok oss jøder inn i Israel. Og det navnet er også bygget opp av to begreper, fortalte hun. Det første er Jeh, eller Jah - hvor man liksom har mye luft stavelsen, slik at det høres ut som et utpust - og det pustet er ment å være Guds pust, og på samme måte den ånden som svevde over vannene, som vi lærer fra skriftene. Jah… det kan også ligne det samme som El shaddai fortalte Moses sa han het, den firebokstaver-navnet som jeg helst ikke skal si. Men det er greit å si Jeh, eller Jah - og vite at det er ment å være det samme. Det er det første delen av navnet mitt. Det andre er Sus … og det betyr frelser eller befrier - så Jah…Sus, eller Jesus, det betyr noe i retning av den Gud som frelser. Også Barabbas, da, det vet alle hva betyr … sønn av far. Som både forstås som faren min og som Gud.
Ikke rart at jeg trodde jeg var satt av til å gjennomføre store ting i livet. Men etterhvert så skjønte jeg at begge disse jo var et populære navn i nabolaget. Og i oppveksten så merket at jeg var under gjennomsnittet når det gjaldt vett og boklig lærdom, og samtidig hadde jeg det de kalte lopper i blodet og kunne ikke sitte stille som de andre unge i synagogen. Så det endte med at jeg sluttet å gå der. Jeg holdt heller til med vennene mine og fant på ugagn. Stjal noe fra romerne, eller brøt portforbudet eller bare var høylytte og latterfulle til seint på kvelden. Og av alle vennene mine så var det liksom jeg som var mest høylytt, og mest opptatt av å utføre streker blant romerne og mest opptatt av å finne et skjulested for å se der jentene muligens kunne komme ned til vannet for å bade, slik at de ikke så oss.
Men det gjorde iallfall at jeg ble en slags sjef i den flokken. Og når tiden kom at vi ble så lei av de erobrerne og begynte å legge planer for å gjøre et ordentlig opprør, så ble det lagt på meg å lede det. Men jeg var ikke god til å planlegge og burde bare ha lagt det bort. For det gikk så feil. Før vi fikk sukk for oss, hadde tatt livet av en ung romersk vakt som var enda yngre enn oss og sikkert enda mer lei av hverdagen. Men når så mye var gjort, så rullet liksom den steinen vi hadde løsnet nedover en bratt fjellskrent og plutselig så var vi noen hundre mann som skulle gå til angrep på en romersk vaktstyrke. Det gikk som det måtte gå og de satt bare inn en annen styrke og vi, med våre kjepper og steiner, hadde ingen sjans …
Jeg møtte en fra et av de styrende partiet, de som blir kalt fariseerne. Han var også rådsherre, tror jeg. Eller mulig han hadde vært det tidligere. Men han het Nikodemus. Og egentlig rart med det partiet, fordi det var jo de som fikk han “andre” Jesus, Jesus bar Josef, eller hva navnet hans var, fengslet og ville ha ham korsfestet. Og det var helt sprøtt, for ettersom han bare virket snill som et lam og muligens hadde en skrue løs - der jeg gjorde alt bøll for å skape adspredelse, så var han blant folket i byen og landsbygda, og som prøvde å gjøre ting bra for de. Jeg hørte så mange rare rykter om ham, som umulig kunne være sanne. Men iallfall, …, han sa at det var den “andre” Jesus, som var frelseren. Men frelser? Han ble hengt på et kors, for El Shaddais skyld, liksom.
Men man måste undra, for å si det slik. Og akkurat dette har jeg tenkt mye på. Jeg får gåsehud av det cirka hver gang jeg prater om det, eller tenker på det.
De romerne er ikke greie sånn. Jeg hadde et bittelite håp om at de skulle ta i betraktning hvor ung jeg var og hvor amatørmessig hele det opprøret hadde vært. Men vi hadde jo drept en soldat. Jeg ble dømt til døden, og ikke bare ved å få et spyd gjennom kroppen, men henrettelse ved å bli hengt på et kors. Det er vel ikke verre jævelskap et menneske kan finne på. Jeg vet at de som blir hengt der, for jeg har sett det selv - de blir spikret gjennom begge hendene og en nagle gjennom vrista inn i en søyle, og hendene blir dratt ut til sidene på en tverrgående stokk. Jeg har hørt at det ikke finnes noe verre smerte. Det var en som faktisk ble frikjent mens han hang der og ble tatt med. Han ble ikke god i kroppen resten av livet. For det tar mange timer, noen ganger mer enn en dag å dø. Men da jeg satt fengsla, så ble vi satt sånn til at vi så snekkeren gjøre klar den søyla og den tverrgående stokken, og du visste det sannsynligvis var ditt eget kors, som det jo blir, når de blir satt sammen, som ble gjort klar.
Så man sitter der og ser på hvordan sitt eget torturredskap ble gjort i stand. Jeg var allerede så dæu at det eneste jeg klarte var å være frekk mot alle rundt meg og ropte ting til snekkeren og soldatene som passa på.
Iallfall så begynte det å nærme seg påske, som er en stor høytid for oss jøder. Ja, jeg er jo jøde i utgangspunktet. Og enkel beregning, så begynte de å få litt dårlig tid, fordi de som ble hengt på kors, skulle helst ikke henge natta over før sabbaten. Det var både bra og dårlig. For om vi skulle bli hengt opp i løpet av dagen, så hadde vi bare en halv dag å dø på, og da måtte de forsere prosessen. Det er ille i seg selv. De stikker noen ganger et spyd gjennom nyrene på de som henger der. Det dør man visstnok ikke heller av med en gang, men da går det fortere. Eller de bruker en slegge å denge løs på de fastspikrede føttene, slik at man ikke skal kunne støtte seg såpass mye opp at man kan puste. Og det virker jo helt umulig vondt, men da tar det ikke mer enn ti minutter, femten tops, så er det ha det på badet og rett til hades for meg.
Jeg var jo i dødspsykose i de timene da jeg ventet på at dette skulle skje. En gang, midt i ørska, kom jeg på av en av profetene våre, Jesaja, mener jeg, hadde sagt noe om at messias skulle bli gjennomboret i siden og ingen skjønte egentlig hva han prata om, for messias skulle vel ikke bli skadet av noe sverd eller iallfall ikke hengt på et kors. Men siden jeg hadde vært en slags leder for det skjebnesvangre, håpløse opprøret og trodde litt at jeg var frelseren, så fablet jeg i ørska om at den messias kunne være meg. Som kom til å få et spyd i sia mens jeg hang på korset.
Vi skimta også de tre stolpene helt oppe på Golgata, og visste at det var en til hver av oss tre.
.
Men utover det så var jeg mest sinna på romerne, og på meg selv, om på resten av gjengen som hadde tabbet seg ut. På det drittlivet som gud hadde skjenket meg.
Og jeg kjente også til den merkelige skikken at jødene en gang i året, nettopp til påske, kunne be romerne om at en fange skulle bli løslatt. Og vi pratet noen ord om det, vi fangene, det var minst tre av oss som skulle bli korsfestet - at det helt sikkert ikke ble en av oss, men sikkert en av de som var tatt fordi de hadde stjålet et brød eller brutt portforbudet, eller kanskje denne andre Jesus-fyren, som ingen av oss skjønte hva hadde gjort av gærent.
Vi holdt til altså like ved dette tortursnekkerverkstedet og i en borregård bak der selveste Pilatus holdt til, og av og til avsa dommer. Så ble jeg av en årsak brakt opp til dommerne, eller til Pilatus selv, jeg husker det knapt. Jeg var i ørska og dødsangst.
Men jeg husker dette; så klart som om det skjedde i sted. Jeg ble bedt om å stå opp ved siden av han Jesus-fyren, fra Galilea som de sa - slik at vi så utover menneskemengden i gården der. Jeg husker at den var fylt opp av alvorlige sinna menn. Og jeg følte hatet fra dem alle. Jeg forsøkte å se på Jesus fra Galilea også, men da fikk jeg nok en kilevink av en vakt. Men jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle få slippe å bli korsfestet, men heller drept med spyd eller sverd.
Og da Pilatus spurte folkemengden om hvordan de ville utføre denne årlige skikken med å frigi en av fangene, så stilte han meg og Jesus fra Galilea opp mot hverandre. Jeg husker det så klart, for han sa det som det var: Vil dere frigi Jesus Barabbas som står tiltalt for opprør og mord og som har gjort hverdagen deres enda verre, eller Jesus fra Nasaret, som noen mener, muligens, dersomatte-hvis- … har brutt et av budene i den invikla loven deres? Alle skjønte jo at det var meg som ville bli korsfesta, og at alle ved sine fulle fem ville la Jesus fra Nasaret gå fri, eller iallfall bli piska, å så gå fri.
Selv når jeg hørte de begynne å si “Barabbas …” og så rope det høyere og høyere. “Gi oss Barabbas fri” så skjønte jeg at akkurat det ville neppe skje. Men så spurte Pilatus igjen om de virkelig ville la morderen gå fri og en uskyldig bli korsfestet, noe sånt, og de ropte enda høyere “Ja!”.
Jeg forstår det bare ikke. Jeg skal si at det nesten har tatt vettet fra meg, de tankene om hvordan det kan ha skjedd. Lever jeg bare videre i en drøm? Henger jeg egentlig på korset og fabler om at jeg er fri?
Iallfall, så kom det to vakter bort til meg og løsnet lenkene jeg hadde på meg. Og jeg så ned på håndledd og ankler - at de var såre og blodete, men at det ikke var lenker rundt dem. Så dyttet de meg nedover trappen og ba meg pelle meg vekk. Jeg så tilbake på dem for å finne ut om det bare var en spøk. Men det virket som de og Pilatus mente det. Deretter så jeg også på han der Jesus fra Galilea, eller Nasaret som Pilatus vel hadde sagt. Og jeg forventet å se at han var fra seg av sinne fordi jeg hadde blitt frigitt i stedet for ham. Men det var bare det at øynene hans ikke så sinna ut i det hele tatt. Han så tilbake på meg, og … var mild i blikket. Jeg kan ikke forstå det eller godta det. Han skulle hate meg. Men han så på meg som om … jeg vet ikke hvordan jeg skulle forklare det.
Og jeg gikk gjennom folkemengden og ut som en fri mann.
Senere var det jeg traff Nikodemus og begynte å prate med ham. Det var en stund etter at jeg hadde blitt satt fri og det florerte enda rarere rykter om den andre Jesus. Om at han ikke bare hadde tilgitt menneskene som hadde hengt ham på korset, men han hadde også stått opp igjen fra de døde. Vrøvl, selvfølgelig, tenker man om det. Men han Nikodemus syntes å tro på det. Og at det var mange andre også. Det var han som var frelseren, eller, ER frelseren. Og at han “overvant døden” eller noe sånt sprøtt. Og Nikodemus mente at det gikk an å sette sin lit til ikke bare at det var sant, men å tro på selve Jesus’en. Og han sa noe annet morsomt også, at det ville gjøre til at jeg ville bli født på nytt, eller født fra oven. Jeg husker han var veldig alvorlig da han forklarte det, men jeg klarte ikke å holde meg fra å le. Jeg sa til ham at jeg tror ikke jeg kommer til å bli putta tilbake i mora mi, selv om jeg trodde at Jesus fra Galilea på korset faktisk var Gud selv. Da sa Nikodemus at det var merkelig at jeg kunne være leder for en jødisk opprørsstyrke og ikke vite det. Jeg forsto mindre. Han sa at den som ikke blir født på ny vil ikke kunne se Guds rike, men den som blir født av vann og Ånd vil bli bærer av Guds rike inne i hjertet. Og så sa han noe som jeg senere faktisk har lest, og det var Jesus på korset var som kobberslangen i ørkenen. Den som Moses hadde løftet opp, og at hver den som ser på ham, eller tror på ham, på samme måte - skal ha evig liv.
Og alt dette vet jeg høres helt tullerusk feil ut, for ingen kan vel stå opp igjen fra de døde. Jeg har tenkt på det. Mye. Og selv om jeg ikke forstår det inni hodet, så husker jeg øynene til Jesus fra Galilea når han ble nødt til å ta plassen på det korset som egentlig var tiltenkt meg. Jeg skulle egentlig ha hengt på det korset og blitt pint i hjel. Men det var han som gjorde det. Så om han ikke er Frelseren med stor F, så er han iallfall min frelser, det kan jeg ikke komme unna. Og jeg skal iallfall forsøke å ære ham for det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar