Kjære Teofilus

Jeg har de meste utrolige ting å skrive om denne gangen. Jeg tror jeg kan si at livet mitt ikke vil bli det samme etter dette. Og det sier jeg selv om jeg vet at du vet at jeg ikke er en mann som lett blir dyttet vekk fra bommen av logisk kunnskap, selv om jeg får kraftige dytt i siden.

Husker du vi så ofte lekte denne leken som barn? At vi satt på bommen over akvedukten og forsøkte å dytte den andre ned i vannet? Noen ganger med bare never, noen ganger med grener. Med ren muskelkraft, som jeg vel var den som vant fleste ganger, men andre ganger ved å forsøke å kile den andre ned fra det tørre til det altfor våte. Jeg skal innrømme at jeg nok som oftest var den som måtte tørke opp før vi gikk hjem, for at jeg ikke skulle få for mye skjenn om jeg kom hjem med våte, skitne og ikke rent sjelden med blod på klærne. En herlig tid.

Detalj fra Tonsen kirke

Jeg husker også at dette var en av de årsakene jeg hadde for at jeg tok fatt på utdannelsen for å bli lege. Jeg skjønte ikke hvorfor det var så lett å bli kilt ned fra den stokken av en annen, men at jeg ikke klarte å kile meg selv. Hvorfor det er slik lurte jeg på om jeg kunne finne ut. Det har jeg ennå ikke klart å studere meg til. Så det er for meg et av livets store mysterier.

Nesten like stort som det jeg nå skal fortelle.

Du vet at det har ligget mitt hjerte nære å frariste så mange som mulig den overtroen som har vært så usunn for enkeltmennesker og samfunnet vi lever i når det gjelder behandling og helbredelse. Jeg har mange dager opplevd å måtte behandle og gi råd for sår og lidelser som er påført mennesker på grunn av andres skadelige råd. Råd som ikke bare har vært lite til hjelp, men rent ut påført mer skade på personene. I noen tilfeller uopprettelige skader. For eksempel, så er det flere svaksynte som har gnidd seg selv i øynene med en grøt av sand og spytt og bare blitt skadet på øyets hinne. Heldigvis er kroppen så fabelaktig innrettet at den så ofte helbreder seg selv, på tross av menneskers dumskap. Men jeg har så ofte behandlet infiserte sår som har blitt mye verre av alskens lurium som pasientene tidligere har blitt rådet til å innta eller smøre seg med. Som regel har det gjort vondt verre. Samtidig som en digresjon, så arbeider mine legevenner og jeg med å sjekke ut som tang fra havet kan ha en effekt på forskjellige hudproblemer. Våre undersøkelser har vist så langt at det iallfall ikke gjør lidelsene verre, noe som bør være det første viktige prissipp for medisin og behandling. Så sjekker vi nøye ut om denne type behandling har noen som helst fordel i form av at pasienten opplever mindre kløe eller smerte og om tiden det tar å bli helbredet, er kortere enn for andre som ikke tar den samme remediet. Denne måten å sjekke behandlingsformer på, vet jeg er uglesett blant mange av våre kollegaer, som sier at om det er noe som kan fungere, så bør så mange som mulig få denne behandlingen så raskt som mulig, slik at man ikke utsetter mennesker for mer plager enn nødvendig. Og selv om jeg så gjerne skulle helbrede alle og enhver, så raskt som mulig og forstår denne argumentasjonen, så står denne type forskning, hvor man «utsetter» noen for en behandling, mens andre ikke, er en god måte å gjøre det på. Det blir på en måte et bevis. Vi har tross alt angitt en ed som sier at vi skal jobbe for alles velferd, og legge grunnlag for enda bedre og mer effektivt fagfelt for fremtiden, ikke bare her og nå for at vi skal kunne gå fornøyde hjem til aftensmat denne kveld.

Av slike grunner interesserer det meg derfor lite for disse folkeforførerne som stort sett bare får romerne til å legge på oss større byrder av regler og undertrykkelse. Å, hvor jeg skulle ønske at Judea, Gallilea, Syria og selv Samaria igjen kunne bli frie riker. Men siden vi nå er i den situasjonen vi er i, så mener jeg vi bør arbeide for å gjøre det beste ut av det. For meg selv, betyr det å jobbe nøyaktig og etterrettelig for å helbrede flest mulig. Men alle får vi ikke satt fri fra deres plager.

Jeg tror jeg tidligere har nevnt i våre samtaler en type lidelser som spesielt ser ut til å ramme kvinner, som det har vært svært så vanskelig å i det hele tatt ha en framgang i helbredelsen. Det virker som om den tilstanden som unge piker kommer i når de kommer i ungdommen, men den periodiske blødning, for noen utarter seg slik at blødningen ikke stopper opp etter de dagene. Men at det stadig er en viss … og det som selvfølgelig gjør dette mye vanskeligere, er at de er kvinner, som reglene sier, vi ikke skal ha den type kontakt med. Samtidig handler det om et område som det er altfor lite kunnskap om. Jeg har så mye jeg har kunnet derfor ønsket at også kvinner kunne bli leger på lik linje meg oss, men dette har selv etter så mange år ikke ført fram. Men den lille omveien eller utveien jeg har funnet, er at jeg har ansatt en omsorgsfull og intelligent dame til å være min hjelper eller assistent, slik at hun iallfall kan stille de for så mange pinlige spørsmålene som jeg ikke selv kan stille, for å finne ut av dette. Og hun er lærevillig og tar til seg av legevitenskapen. Og hun ikke bare lærer av det jeg sier og det hun får ut av pasientene, hun leser bøkene mine og knytter de sammen med kunnskap hun har hjemmefra og har allerede utviklet mange av de vanlige behandlingene, til å bli mer effektive. Jeg kan ikke få fullrost henne nok. Jeg har flere ganger gitt opp en pasient, som jeg har diskutert med henne og hun har foreslått en liten justering eller en endring i behandlingen som har vært suksessfull. Tenk at vi med våre arvede tungrodde regler hindrer halvparten av kunnskapen å komme fram?! Dette må vi arbeide med videre, Teofilus, på hvert vårt felt!

Men en av disse pasientene, som jeg begynte med å skrive om i sted, som hadde denne type blødning, har vi ikke kunnet forstå hva vi kan gjøre noe med. I starten, for så mange år siden, hele tolv om jeg skal være nøyaktig, kom hun til meg for første gang, og jeg var ikke den første hun hadde gått til. Jeg hørte om alskens merkelige og sikkert skadelige behandlinger hun hadde fått allerede da. Jeg startet med mine vanlige spørsmål og utredninger, som er utrolig vanskelig når det gjelder denne type plager. Og jeg gav henne råd og salver. Men ingenting hjalp, da eller gjennom årene. Å se en pasient bli eldre gjennom et behandlingsløp er noe av det tyngste jeg vet. Og så maktesløs overfor lidelse som aldri blir bedre. En periode ble hun også borte, men da hun kom tilbake, så sa hun at hun bare hadde gått til noen andre og gjennomgått en dyr og ydmykende behandling, slik at hun nå ikke bare hadde denne tunge lidelsen, men også var uten penger til å betale for videre behandling. Og hun har siden fått alle råd og medisiner vederlagsfritt hos meg. De har jo uansett ikke hjulpet.

Kanskje med unntak av de samtalene hun har hatt med Julia, min kvinnelige assistent, hvor hun iallfall har fått blitt tatt alvorlig av noen som kan kjenne hennes situasjon, om ikke annet. Og nettopp dette med at pasientene får prate om hvordan de opplever situasjonen og kan jeg si, blir tatt alvorlig, skal man ikke stikke under en skammel. Det kan være mye helbredelse i bare det, selv om ikke mine blandinger av urter og medisiner har det miste effekt, så treffer jeg de noen ganger på gaten senere og de sier at de har blitt bra, og kanskje rent ut friske. Det er umulig, selvfølgelige å skrive om dette i en lærebok om legevitenskapen, men jeg understreker det så ofte jeg kan for mine assistenter at de alltid skal ta imot pasientene med respekt og et åpent sitt. Slik at pasienten, selv om vi ikke har funnet en god behandling, iallfall sender dem ut i visshet at det som har rammet dem, er en fysisk skavank som ikke kommer av at de er dårlige mennesker eller har syndet mot Gud, men har vært utsatt for noe de ikke kan noe for, eller rent ut vært uheldige. Alle mennesker har sin kropp som, selv om det er et fantastisk instrument, også er underlagt forgjengelighet og er sårbar for så mye. Jeg håper virkelig at hver pasient går herfra med opplevelse av egenverdi, på tross av sin sårbarhet og skade.

På den andre siden så kommer mange soldater til meg, med sår de nærmest er stolte av. Jeg har også ved flere anledninger sett rester av sot som de har gnidd inn i flerrer i huden og jeg vet det kommer at av en slags stolthet over å bli rammet i strid. Dette har jeg også tatt opp med leger som har fulgt med troppene i krigen, men de sier at det nærmest blir oppmuntret av offiserene og høvdingsmennene. At den avdelingen som kan vise til flest synlige arr, har «vunnet» både over fienden og over de andre avdelingene. Å, slik forgår verden!

Men det var altså ikke dette jeg er så opprømt over. Jeg bare lar meg drive med tanker som en elv.

Det gjaldt altså denne damen som hadde lidd under sin lidelse i tolv år. Hun hadde blitt eldre. Og når jeg tenker over det, så må jeg selv ha blitt det samme. Jeg så det i ansiktet hennes. Hun gikk ikke lengre oppreist. Hun var nedbøyd. Jeg vet med meg selv at jeg hadde gitt huset mitt for en kur for slike plager. Etter at hun hadde forlatt meg med nok et meningsløst forsøk fra meg for å være oppmuntrende for henne, om at hun måtte bare komme igjen og fortelle hvordan det gikk, og kanskje … kanskje innen da hadde jeg hørt nyss om en kur eller en iallfall en lindrende medisin. Men jeg gav henne opp. Jeg skjønte at hun kom til å dø med sin plage.

En dag gikk jeg til synagogen og pratet med synagogeforstanderen over dette. Han er en mann som har hatt sin gode del av lidelser i livet han også. Han forstår slike ting. At det er vanskelig for mange å fastholde troen på en allmektig Gud. Men han gjør det. Selv om flere i hans familie har blitt tatt av dage av romerne, ødelagt av sykdommer, også den lille datteren hans hadde vært syk mange ganger. Jeg har selv sett til henne og gitt henne av dråper og omslag som jeg har lest skal hjelpe. Og ofte kom hun seg igjen, men jeg tror ikke mine «mirakelkurer» gjorde stor fra eller til.

På vei fra synagogen, kommer jeg til å slå følge med en stor folkemengde. Årsaken var denne Jesus, som visstnok har kalt seg for Menneskesønnen. Ja, av det jeg har plukket opp så har han nok fungert nettopp som en slik mirakelmann som jeg er så skeptisk til. De får sin pengepung fylt av mynter, disse såkalte mesterne, mens de hjelpeløse blir fattigere og blir ikke det spor bedre. Mange i denne mengden virket over seg av muligheten til å se ham og gå ved hans side. Og selv om hans utseende er høyst normalt, så måtte jeg innrømme for meg selv at blikket hans, når han så på menneskene rundt seg, ikke var et blikk av hovmod og stolthet over å ha en skare rundt seg. Jeg kunne nesten ane at det de kunne føle en slags omsorg fra ham når han så på dem. Og han skal også ha dette, at selv om jeg antok at han var en omreisende pengeklirrer, så var det ikke akkurat den beholdne del av befolkningen som flokket seg rundt ham.

Og når jeg så øynene hans, så kom jeg faktisk på at jeg har sett ham tidligere. En gang jeg var på reise i Galilea og jeg kom til Kapernaum. På sabbaten så var jeg med på gudstjenesten der og da reiste det seg en person og leste ... jeg mener det var fra profetene Jesaja. Han leste om at Herren var kommet for å sette folket fri og for å helbrede sykdommer. Og til alt overmål når han gav fra seg skriftrullen så fortsatte han med å si at i dag er denne profetien blitt oppfylt for øynene våre. Og selv om jeg ble berørt, så kunne jeg ikke annet enn å tenke at den type ønsketenkning hjelper dessverre ikke Israels fattige og undertrykte. Det var altså denne samme mannen som gikk her på gaten i Jerusalem med mengden rundt seg.

Men altså, jeg så også denne damen med blødningen komme sammen med folkemengden som fulgte Jesus fra Nasaret og jeg skulle akkurat til å rope på henne, men jeg så hun var urolig og snek seg nærmest som en tyv gjennom mengden av mennesker. Og jeg vet jo at hun riktignok ikke har lov til å gå slik blant andre, i og med at hun har denne lidelsen og derfor er uren. Tenk, hun har ikke fått gått i synagogen på alle de årene på grunn av den blødningen, og jeg har kjent det på meg at det var en ting hun savnet svært mye - og jeg vet også at hun bor for seg selv. Synagogeforstanderen har oppsøkt henne flere ganger, men de har pratet gjennom vinduet. Så jeg tror hennes menneskelige kontakt har vært svært mangelfull og kroppslig kontakt med familien har vært fraværende. Tenk å ikke bli berørt av noen på i tolv samfulle år? Ingen omfavnelser av familien eller barn. Jeg vet med meg selv at hadde jeg ikke kunne kjenne hudkontakt med mine barn eller min kones kropp inntil meg hver dag, så hadde jeg gått fra forstanden. Det er mer helse i det enn noe av det jeg legger i morteren på legekontoret. Bare slike ting gjør får meg til å vanskelig tro at det kan være det samme vesen som skapte himmelen og jorden, gav oss det vakre Israel og samtidig har gitt oss slike regler som gjør det så endelig vanskeligere å være sårbar, enten det er fordi man uheldigvis har en lidelse eller bare fordi man er kvinne.  

Men igjen, tilbake til det jeg så. Jeg så hun holdt kappen sin tett omkring seg og skulte hit og dit i mengden i redsel for å bli gjenkjent. Samtidig så jeg at hun forsøkte å komme nærmere rabbien og med ett, da hun var i en armlengdes avstand, så la jeg merke til at hun forsiktig tok på kjortelen hans, eller helt der ute på kappefliken. Hun slapp den nærmest med en gang, som om hun hadde blitt bitt av noe. Og hun stanset opp, for så raskt å trenge seg motsatt vei ut av mengden.

Og her, ærede Teofilus … jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Først så tenker jeg at det iallfall var bra et det ikke kostet henne noen penger. Men jeg fatter mistanke at det er penger han kanskje er ute etter det, når jeg ser ham stoppe opp. Han vender hodet som i undring og snur seg og spør hvem som rørte ved ham! Og alle vi som er der ser jo at det er nytteløst å spørre om det, for menneskene klenger seg jo nærmest opp mot ham og det er alltid noen som er i kontakt med ham. Men jeg hører det fra der jeg stod, at han gjentar at nei, det måtte ha vært noen som rørte ved ham for han «kjente en kraft gå ut av ham».

Min pasient, som fra før var redd, virket nå å stivne helt, men samtidig skjelve i frykt. Hun hadde jo brutt alle regler man kan! Og ikke bare skjønner hun at hun er avslørt, men mengden av mennesker åpner seg på en måte mellom denne mesteren og henne. Og hun kan ikke annet enn å snu seg mot ham, falle på kne og ta den straffen og skammen som må komme.

Her må jeg ta en pause, Teofilos, for jeg må jeg igjen stanse opp og tenke igjennom om jeg kan ha husket det feil.

Jeg hører hun mumle noe om helbredelse og at hun ber om tilgivelse. Og vi venter alle på at rabbien skal gjøre noe med henne, slå, håne, ydmyke, kreve penger … jeg vet ikke. Jeg skjønner bare at han ikke kan la det gå upåaktet hen. Så sier han likefrem «Datter», ja, han kaller henne datter, som alle vi som var der forstod som et pronomen av familiær omsorg, ikke skam. Ja, han sier «Datter … din tro har frelst deg. Du kan gå bort i fred og du skal være helbredet for plagen din». Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg måtte spørre en jeg stod ved siden av om det faktisk var slik. Og han så på meg og måpte og jeg tenkte at han skulle si at «nei, er du gal, hun er jo uren» og at mesteren bare hadde støtt henne fra seg. Men han sa at jo, det var slik det var. Han virket like forundret som jeg.

Jeg setter alt jeg har lært om Gud, helt fra barndommen vår i Syria, høyt, selv gjennom alle vanskelige spørsmål jeg ikke har svar på og du vet jo at jeg har hatt mye tvil om det kan være slik de gamle sa. Allikevel har jeg forsøkt å leve etter det, så godt jeg har kunnet. Tatt det med inn i faget mitt, som er å lege, helbrede og lindre.

Men jeg har bestemt meg for å følge denne mannen nå. Ja, Jesus fra Nasaret, som han kalles. Alt jeg forsøker i yrket mitt og i livet mitt av gode ting, som jeg bare tidvis og delvis får til, det gjorde han. Og i alles påhør! Teofilus, hun er satt fri! Jeg oppsøkte henne senere og hun sa hun hadde kjent helbredelsen skje i samme øyeblikk som hun tok på dusken på kappefliken hans. Jeg kjenner tvilen ønsker å tale, men jeg lar den ikke. Han, Jesus, helbredet henne. Gud som har gjort oss levende og som har gjort meg i stand til å undersøke hva som kan fungere mot lidelser, han kan det enda mer; han kan helbrede, og enda mer; Sette fri fra redsel og undertrykkelse.