En synder synder igjen

 Jeg tenker ofte at "det kristne livet" klarer jeg ikke å leve. Jeg er i opprør, er frekk, utakknemlig, skitten, grådig, en løgner, en som ikke står opp mot urettferdighet. Jeg har syndet på alle måte mot Gud. Jeg har tatt imot hans uvurderlige nåde, bare for å sette meg selv i en situasjon hvor jeg fordømmer andre. Og bare ved å skrive disse selvransakende ordene, føler jeg en slags hovmodighet. Jeg kunne remjet on&on om dette.

Spørsmålet blir derfor kanskje ikke om jeg kan leve det kristne livet, som rettferdig, som født-fra-oven-menneske. Men kan jeg leve (det) i Kristus, eller enda mer; Kan Jesus leve det i meg?

Jeg roper (roper, du liksom! Du forsøker bare å bruke et bibelsk begrep) ut fra mitt hjerte (liksom). Hvorfor blir jeg ikke grepet av Gud, som jeg f.eks. blir grepet av en forelskelse? Hvorfor setter ikke Gud griller i hodet på meg? Når jeg jo vet det er rett.

En av de vakreste historiene om Jesus i det nye testamentet er når de bringer til ham kvinnen som vare
grepet i ekteskapsbrudd. Spørsmålet har får tvinger ham til engen å bryte loven, eller å "bryte" barmhjertigheten. Et umulig valg! Og jeg vet at det ofte inni meg sier: Hun brøt loven. Men jeg kan ikke leve med en teologi hvor loven velges før barmhjertigheten.

Men Jesus snur alt på hodet og ber den første uten synd kaste stein på henne ... og ingen kan. Og Jesus fortsetter etter at alle har gått bort unntatt henne og sier "Heller ikke jeg fordømmer deg", men han legger også til "Gå bort og synd ikke mer".

Så all nåde, og frelsende kraft til tross, så vil hun/jeg bli dømt av det vi kommer til å gjøre senere. Jeg vet jeg kommer til å gå bort og synde igjen. Igjen og igjen, vil jeg komme til å feile. Det er så åpenbart og kommer til å skje så ofte at man kan lage en sang om det.

Og jeg kommer igjen og igjen til å krype (ja, liksom, hykler) til korset og be -Gud, jeg er ikke verdig. Men du har sagt at den bekjenner som sine synder vil bli tilgitt (1.jh 1,8)