Å ta imot Guds rike som et barn (3)

Sannelig, jeg sier dere: den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det. (Lk 18,17)

Et slikt bud kan få meg til å tenke masse rart. Det virker hardt. Jeg ransaker meg selv og lurer på om jeg tar imot Guds rike som et lite barn, eller om jeg iallefall har gjort det en gang, slik at jeg er “innenfor”.

Men i det siste har jeg grunnet på en annen tilnærming til dette, som krever en litt lengre gjennomgang. Det gjør dette utsagnet fra Jesus til et av de løftene som akkurat nå ligger blant de viktigste for meg. 

Et overveiende bilde på Gud i bibelen er Gud som Far. Vårt bilde av “far” eller hva en omsorgsperson er, sammen med en mange andre begreper, blir til før vi får ord. Dette gjør at vi lager strategier for å forholde oss til viktige deler av vår verden, uten at vi kjenner til hvordan dette har gått til. Og uten at vi kan vite om det er “vanlig”, “korrekt” eller “nyttig” for oss. Strategiene legger vi automatisk fra spedbarn av, for å få oppfylt våre behov. Som eksempel tilhørighet, omsorg, vern, trøst, aksept, å bli sett. Disse strategiene vil vi benytte for å skaffe oss eller beholde disse livsviktige elementene i livet vårt. Effektive eller ikke, vil vi bruke disse strategiene helt til vi ikke benytter de lengre, og det kan være helt til vi dør. Og disse stragegiene er svært ofte ubevisste. De oppleves som en del av meg, eller kanskje de oppleves SOM meg. Mange vil si at “sånn er jeg” og de blir betraktet som en del av vår personlighet.

Mange av strategiene er utviklet i frykt. Frykt for å ikke få det vi trenger eller for å miste det vi har. Vi utvikler våre strategier utifra hvordan vi opplever at vi må oppføre oss, særlig overfor våre foreldre og andre nære omsorgspersoner. Men de vises også i alle relasjoner, særlig til våre nærmeste gjennom livet. Og siden de blir så etablerte så vi bruker ofte avarter av de samme strategiene for å oppdra våre egne barn. Et barn som er lite “speilet” av sine nære omsorgspersoner, vil ofte ha en inngrodd oppfatning om at det er måten å behandle egne barn på også. Derfor kan dette være en del av den “synden” som vi arver med oss gjennom generasjonene. Sier jeg til mitt barn etter at det har slått seg -Det der er det ikke noe å gråte for. Opp igjen! Så blir det fort samme som mitt barnebarn får høre. Eller om jeg holder mine sårede følelser inni meg overfor mine barn i form av mutthet, så skjer det samme for neste generasjon.

Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Sal 27,1

Gud, vår far, vil vi skal komme inn i et forhold til ham, hvor han kan få vise at han som forelder har omsorg for oss. Og at han er hos oss i vanskelige og vonde situasjoner, eller i vår frykt eller fryktbaserte følelse. 

Og derfor kan Jesus si at den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det. Det betyr ikke at han slår hånden av de som forsøker å være modne voksne. Men fordi veien inn i Guds rike, inn i det som Gud har for oss, ligger i å oppleve hans farskjærlighet. Det er ingen vei rundt de vonde tingene i livet ditt, du må bli tatt hånd om, vist nåde, vist omsorg, bli sett. Du må de gjennom tøffe tingene i livet ditt, ved at Gud er med deg inn i det. Du vil i de fleste tilfeller ikke oppleve en type “helbredelse” fra smerten i det å leve som brutt menneske. Men i det vonde, i tunge stunder med følelser fylt av angst, frykt, bortkommenhet, utlendighet, avvisning, bekymring, engstelse, redsel og frustrasjon - vil Gud være med deg, han vil holde rundt deg og hjelpe deg igjennom.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg … Sal 23,4 

Jeg er hverken utdannet teolog eller sosiolog, så dette er rent ut mine egne uferdige tanker som temaet.