En ny dimensjon

Jeg tenker ofte at om jeg hadde gjort alt rett, på den korrekte åndelige måten helt siden jeg ble en kristen, eller døpt i den Hellige Ånd, så hadde livet vært mer som Jesu liv på jorden. Kanskje ville det vært slik  og at jeg kunne gått bort til noen som jeg så slet og spørre '-Kan jeg få be for deg?' og de ville blitt fra. Kastet krykkene, reist seg fra rullestolen, mistet trangen til rus. Jeg ville vært et lysende vitne slik at mennesker kom til tro.

Jeg ville vært på et annet "nivå" enn nå. Noen trinn høyere. Nærmere Gud. Fått bønnesvar oftere. Arbeidet med noe kirkelig.

Så ville jeg tidvis 'grepet ned' gjennom min gudsemolusjon og deltatt i det virkelige liv: Jeg ville vært "den kristne" på arbeidsplassen. Jeg ville vært den mest tålmodige faren. I et vellykket parforhold. "Levd i tro" på løsninger, økonomiske mirakler og hatt huet fullt av fred mens jeg ventet ydmyk på at Herren skulle svare.

Ikke slik som nå, hvor jeg bare tidvis fornemmer en annen verden, "himmelen", Guds godhet, glede, fred, frihet i temmelig korte perioder. Ikke som nå, hvor jeg ser tilbake på dagen som har vært og kommer på hvor lite jeg har tenkt på Gud. Hvor jeg ofte blir sinna på meg selv, andre bilister, og barna mine for tullete ting. Hvor jeg er usikker på om jeg gjør en god jobb. Hvor dårlig selvtillit og mistenksomhet får meg til å ha lite tillit og er mistenksom mot andre. Og jeg hver dag må be; -Herre, forbarm deg over meg, så ofte at det tilslutt bare blir oppramsing av en regle. Ikke som nå hvor jeg lengter sånn etter den nærheten jeg har opplevd med noen i korte perioder.

Ikke som nå, hvor jeg forsøker å lene meg inntil Jesus og spørre: -Det er vel ikke meg, Mester? Det er vel ikke meg som vil svikte deg? Du er jo allvitende, du vet det jo! Vil jeg bli stående i forfølgelse og motstand.  Og stå opp for det som jeg tror på?

Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppene fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste (Rom 12,1)

Men jeg har kommet til at slik er det bare ikke. Det "nivået" eller dimensjonen dette beskriver finnes bare ikke som et varig sted her på jorda. Noen kan kanskje ha en nådegave innenfor noe av dette eller en tjeneste som setter de i stand til noe varig innenfor et område. F.eks. helbredelser, eller profetisk tjeneste eller mye annet.

Men det jeg nå vet er: 

Gud er med meg i alt dette: Engstelsen, utålmodigheten, utilstrekkeligheten, i brutt-heten. Midt i all min menneskelighet, faktisk.

Jeg kan jo si som en mer åndelig fyr enn meg sa det: -Herren er min hyrde! Han er med meg hver dag, enten jeg føler det eller ikke. Han hører bønnene mine selv om det oppleves som om de ikke når lengre enn taket. Med alle brister og manglende håp og tro og kjærlighet, glede og fred. Han er med meg alle dager inntil verdens ende.