Tror jeg at alt jeg tror er sant?

Bertrand Russel ...
Denne koselige bestefaren
her skulle jeg gjerne kjent.

Kathrine Tait skriver om faren sin Bertrand Russell, at han: startet med filosofi for å finne bevis for Guds eksistens ... hvis barnslige realitet hos ham hadde fordampet for de mer granskende spørsmål i hans voksne sinn. Han trengte visshet, han elsket klarhet med stor lidenskap og kunne ikke utstå noen form for tåkete tanker.*

Hva kan vi si eller velge med absolutt sikkerhet? Ektemake, utdanning, jobb, bosted?

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg liker ikke at noen roter til det jeg holder for sant. Jeg liker at tingene mine er lette å finne. Når jeg åpner skapdøren med vaskesaker, så skal støvsugeren være enkel å ta ut. Langkosten skal ikke følge med ut, slik at det blir en ryddejobb i tillegg til støvsuging. Litt på samme måte er det tungt å måtte endre oppfatning om et tema. Det krever tid, det krever nøye studering, det krever kanskje at jeg må oppgi fordommer, kanskje å endre image. Alt det som hjernen i sin økonomitet (kan jeg kalle det, det?) har plassert i fine bokser, skal helst være der de er. Jeg vil være der jeg er. Det er lite slitsomt og det er godt. Mine meninger passer min hverdag! Dessuten er de fleste enige, og da står jo båten stille på vannet.

Men tror jeg egentlig at alt det jeg tror er sant? Et rart spørsmål siden det vel er derfor jeg tror det jeg tror. Og med "tro" her, så mener jeg ikke antagelser, jeg mener "det jeg holder for sant".

Nei, jeg tror ikke det. Fra tid til annen endrer jeg oppfatning og skifter mening. Rett og slett.

Og er ikke det å leve, å utvikle seg?! Jeg kan velge å stivne, eller jeg kan la min nysgjerrighet få utløp. Slik at jeg lærer mer. Og kanskje jeg blir litt klokere, mindre fordomsfull.

Sannhetssøken er å ta på alvor andres og egen mening, og være åpen for at den kan endres.

*Jeg beklager å referere til en person som refererer til en annen død person som ikke kan sannhets-bevitne dette. Så ta det med en klype salt.