Til alle som er bedratt

Kanskje du kjenner til historien om Uria som den står beskrevet i 2. Samuelsbok kapittel 11. Hvor kona, Batseba, er utro med selveste kong David og Uria selv blir sendt i døden.

Jeg tenker at da Uria ledet mennene sine i det siste slaget, så tenkte han kanskje at det var vanskelig, men at siden det er David som har beordret det, så stiller han opp mennene sine. Prater dem opp til kamp og går selv inn i striden. Så forstår han at dette er et slag som han ikke kommer til å vinne. Fienden er for sterk, lendet favoriserer de andre og han vil lede både seg selv og mennene sine i den visse død.

Kanskje han ser seg tilbake? Kanskje han ser opp mot himmelen? Kanskje han ser innover i seg selv og skjønner. Skjønner hvordan det hele henger sammen.

Om det hadde vært i dag, så ville han kanskje ha husket på de gangene kona hans så ned på telefonen sin og smilt. Og han tenkte ikke på det da. For hun var en skjønn kone og hun hadde mange venner. Kanskje han skjønte det akkurat da. Når han så en sverm med piler dekke for solen på vei mot ham. At hun også hadde mange beundrere. 

Kanskje han husket på hvordan David hadde behandlet ham som ikke bare en av de største krigsheltene, men som en nær venn i dagene før, og hvor rare spørsmål han hadde stilt. Han hadde ikke tenkt på det da. Bare vært beæret over å ha den store, høyt elskede kong David, som venn. Men han forstod det nå. Da de første pilene gikk inn i skjoldet hans og det ikke var stort nok til å dekke hele kroppen. De slo snart inn i bena hans, snart i magen. Snart falt han.

Ja, det var David. David! Han som kom fra en upopulær tilværelse som en gjeter, som hadde felt Israels store fiende, filisteeren Goliat. Han hadde blitt den kongen som erobret største områder, med seg selv i spissen for hæren. Gjorde riket historisk stort. Han! Hun! Og det var også han, Guds Egen Konge, som hadde beordret Uria i den visse død.

Kan det være noen verre måte å bli bedratt på? Å aldri få sin oppreisning. For David ville få både ett og to barn med hans kone! Og en av de ville være Salomo. Den kongen som gjorde Israel så stort som det ville komme til å bli. Det var ikke hans sønn. Men det var hans kone.

Finnes det noen oppreisning for Uria? Ever? Hvordan kan Gud la dette skje?

Jeg tenker at dette er noen som alle som ha blitt bedratt tenker. Hvordan kan Gud tillate at det skjer? Vi som hadde det så bra. Også med vennen vår som vi kjente og så opp til? Kanskje man kan tenke at Uria på en måte var heldig, siden han døde, kanskje før han oppdaget hva som hadde skjedd. Eller som i min lille dramatisering, fant det ut bare like før. Men hva med i evigheten?

Men kanskje du leser dette i dag og har blitt eller akkurat nå føler deg bedratt. Finnes det en tid der framme hvor den vonde klumpen i magen og brystet kommer til å slippe taket? Finnes det en dag du kommer til å våkne opp uten å føle at verden spiser deg levende? Finnes det et svar på hvorfor? Når, hvordan, hvordan kunne de?! Ingen steder å henvende seg.

Jeg vet det er et helvete.

Jeg vil bare si noen kort ting:

-Det er en dag som kommer hvor alt er bra igjen.

-Gud vil være med deg i hver hikstende innånding og hvert gråtende utpust. Han ser deg og vet hvor mange tårer du gråter. Han kommer ikke til å forlate deg når du ligger under dyna og bare er deprimert og vil dø.

-Og kanskje det viktigste; Jesus døde også for Uria. Den straffen som lå på David og Batesba, den tok Jesus på korset. Han døde for din smerte.

Jeg vet ikke hvor langt du er i prosessen, men prat med noen, gå tur, gjør noe, les bibelen, be, lovsyng. Forsøk å tilgi. Og klarer du det ikke selv, så gjør det i Jesu navn. Les om andre som har kommet seg igjennom det. Hør podcast om kjærlighetssorg eller om helt andre ting. Les andakter. Eller be noen andre lese for deg.

Jeg ber også for deg: Kjære himmelske Far. Du som er kjærlighet. Jeg kommer til deg og løfter opp alle som er bedratt av ektemake, kjæreste eller venn. Vær med de i pinen de gjennomlever. Send gode mennesker i deres vei til å være med de. Vern om dem som en fugl som legger vingen rundt barna sine. Som klippen de kan hvile under. La de se at det kommer en soloppgang der fremme. La dem føle din kjærlighet. Og ditt håp. I Jesu navn jeg ber, amen.

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8, 38-39)