Tilflukt

Jeg synes at ordet "tilflukt" er så bra. Jeg ser for meg av jeg er ute og går og blir overrasket av skikkelig uvær. Da finner jeg en fjellhylle å sette meg under, kanskje hvor jeg kan tenne bål og varme meg og spise maten og komme til krefter før jeg går videre. Eller at det er en fugleunge som moren samler under vingen sin. Tilflukt. Det føler jeg at jeg ofte trenger. Ikke alltid er jeg flink med å ta på Guds fulle rustning som det står at vi skal. Men uansett, så trenger jeg å hvile i Gud. Min Far. Så herlig å tenke på. Så herlig å være i tilflukt hos min Far. Så kan jeg kanskje ta på rustningen mens jeg er der, og så gå ut i kampen og stormen.

Vers 2 som sier at "alt godt har jeg i deg". De fleste andre oversettelser har en negasjon her: "Ikke noe godt har jeg utenfor deg". Og det er litt verre å mene. For jeg tenker på at så mye av de tingene jeg tillegger verdi, dessverre ikke er Gud selv, men heller ting som Gud har skapt og vil at jeg skal takke han for. Helse, økonomi, familie, venner, aktiviteter, natur, jobb ... disse tingene er ikke der Gud vil jeg skal ha min største trygghet. Det er i Ham. Så når jeg oppdager at jeg ikke har min trygghet i Ham, så forsøker jeg å takke Ham for de tingene, og så takke Ham for at det er Han som er min trygghet. Han er alle tings og livets kilde. Og sier det rett ut: "Du er min Herre", og tenker at Herre er som i konge, han som sitter med makten i det riket jeg befinner meg i. Det er i hans land jeg lever! "Alt godt har jeg i deg". Takk, Gud!