in the cool of the day

Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyste er dømt. Jh16, 9-11 I disse tre versene trekker Jesus ut tre elementer som påvirker hele verdens historie og liv. Hvor først synden (merk entall) er å ikke tro på ham. Ikke først og fremst alle gale ting vi gjør, men det at vi ikke har tillit til ham, det å ikke godta hans offer som vårt eget nødvendige stedfortredende offer, å holde hans ord som usant, å overlate tronen i livet vårt til egen dømmekraft. Og så, det herligste, er også det merkelige som Jesus sier til disiplene i samme tale, at det er DET BESTE for oss at han går bort!? Han som var (og er) det eneste delen av livet som elsker oss og hjelper oss med det som i kjernen betyr noe. Verden hatet disiplene - Romerne, de religiøse, vår egen opprørskhet, kan ikke bli kvitt Jesus fort nok. Men det at Jesus går bort , henger på korset og der tar på seg alle menneskers skyld og synd og skam. Som det l...

 Jeg tenker ofte at "det kristne livet" klarer jeg ikke å leve. Jeg er i opprør, er frekk, utakknemlig, skitten, grådig, en løgner, en som ikke står opp mot urettferdighet. Jeg har syndet på alle måte mot Gud. Jeg har tatt imot hans uvurderlige nåde, bare for å sette meg selv i en situasjon hvor jeg fordømmer andre. Og bare ved å skrive disse selvransakende ordene, føler jeg en slags hovmodighet. Jeg kunne remjet on&on om dette. Spørsmålet blir derfor kanskje ikke om jeg kan leve det kristne livet, som rettferdig, som født-fra-oven-menneske. Men kan jeg leve (det) i Kristus, eller enda mer; Kan Jesus leve det i meg? Jeg roper (roper, du liksom! Du forsøker bare å bruke et bibelsk begrep) ut fra mitt hjerte (liksom). Hvorfor blir jeg ikke grepet av Gud, som jeg f.eks. blir grepet av en forelskelse? Hvorfor setter ikke Gud griller i hodet på meg? Når jeg jo vet det er rett. En av de vakreste historiene om Jesus i det nye testamentet er når de bringer til ham kvinnen som var...

Om du mottar noe og takker giveren for det, så er det en gave. Om du da eller senere går tilbake til giveren og sier at jo, takk, jeg vet hvorfor jeg fikk denne gaven, det var fordi jeg skulle gjøre .../ikke gjøre ... /gi .../mene .../si ... (noe som giveren pålegger) ... Dette siste er IKKE en gave, det er IKKE nåde som vi har fra Gud. Det er narrespill. Og Gud lurer ingen. Ta imot hans nåde og si takk. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig

 Hva er enhet? Hvilken type enhet er det Gud vil at alle hans barn skal ha? Er det enighet? Jeg føler noen ganger at vi heller er som soldatene som kastet lodd om Jesu klør, i stedet for å se på ham som henger på korset og blir slaktet for vår skyld. Kanskje vi hver for oss har en liten åpenbaring om en Sannhet i Guds ord, og akkurat den sannheten bygger vi vår tro og vår kirke på. Kanskje drevet av Ånden. Hvor lang til ville det gått og Guds Ånd hadde forlatt kirken før vi hadde merket det? Vi hadde nok laget et mentalt filter som hadde bortforklart det. Samtidig tror jeg ikke Gud forlater kirker, men det kan være at det er mennesker som "har betalt prisen" og som går videre med Gud, med nytt lys. Og hvor igjen "kunsten" er å ikke bli FOR opptatt og konsentrert om Den Nye Åpenbaringen, slik at man mister synet for alt annet. Og hva er vel "å betale prisen" anderledes enn det som står i Jesaja 55,1:  Dere uten penger, kom å kjøp korn og spis! Kom, kjøp kor...

Det kan virke som om hver gang Gud forsøker å fortelle meg at han er noe mer enn det jeg hittil har kjent til, så føler jeg fordømmelse. Det kan være at han vil si at for at jeg skal se mer av ham, så må det til en endring i mentaliteten min, eller etikken eller på et annet område i livet - og siden å komme nærmere Gud kan være smertefullt for min natur, så slipper jeg det ikke til så lett - da kan jeg føle at jeg ikke "klarer" det og føler fordømmelse. Noen ganger kan jeg også føle at det tar meg lengre bort fra Gud. Da må han igjen (og igjen) vise at han er kjærlighet.  Så han virker å balansere det å vise at han er Gud samtidig som han er kjærlighet ... om det gir noen mening Kom alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! (Jesaja 51,1)