Kjære Teofilus
Jeg har de meste utrolige ting å skrive om denne gangen. Jeg tror jeg kan si at livet mitt ikke vil bli det samme etter dette. Og det sier jeg selv om jeg vet at du vet at jeg ikke er en mann som lett blir dyttet vekk fra bommen av logisk kunnskap, selv om jeg får kraftige dytt i siden. Husker du vi så ofte lekte denne leken som barn? At vi satt på bommen over akvedukten og forsøkte å dytte den andre ned i vannet? Noen ganger med bare never, noen ganger med grener. Med ren muskelkraft, som jeg vel var den som vant fleste ganger, men andre ganger ved å forsøke å kile den andre ned fra det tørre til det altfor våte. Jeg skal innrømme at jeg nok som oftest var den som måtte tørke opp før vi gikk hjem, for at jeg ikke skulle få for mye skjenn om jeg kom hjem med våte, skitne og ikke rent sjelden med blod på klærne. En herlig tid. Detalj fra Tonsen kirke Jeg husker også at dette var en av de årsakene jeg hadde for at jeg tok fatt på utdannelsen for å bli lege. Jeg skjønte ikke hvorfor d...