in the cool of the day

 Jeg tenker ofte at "det kristne livet" klarer jeg ikke å leve. Jeg er i opprør, er frekk, utakknemlig, skitten, grådig, en løgner, en som ikke står opp mot urettferdighet. Jeg har syndet på alle måte mot Gud. Jeg har tatt imot hans uvurderlige nåde, bare for å sette meg selv i en situasjon hvor jeg fordømmer andre. Og bare ved å skrive disse selvransakende ordene, føler jeg en slags hovmodighet. Jeg kunne remjet on&on om dette. Spørsmålet blir derfor kanskje ikke om jeg kan leve det kristne livet, som rettferdig, som født-fra-oven-menneske. Men kan jeg leve (det) i Kristus, eller enda mer; Kan Jesus leve det i meg? Jeg roper (roper, du liksom! Du forsøker bare å bruke et bibelsk begrep) ut fra mitt hjerte (liksom). Hvorfor blir jeg ikke grepet av Gud, som jeg f.eks. blir grepet av en forelskelse? Hvorfor setter ikke Gud griller i hodet på meg? Når jeg jo vet det er rett. En av de vakreste historiene om Jesus i det nye testamentet er når de bringer til ham kvinnen som var...

Om du mottar noe og takker giveren for det, så er det en gave. Om du da eller senere går tilbake til giveren og sier at jo, takk, jeg vet hvorfor jeg fikk denne gaven, det var fordi jeg skulle gjøre .../ikke gjøre ... /gi .../mene .../si ... (noe som giveren pålegger) ... Dette siste er IKKE en gave, det er IKKE nåde som vi har fra Gud. Det er narrespill. Og Gud lurer ingen. Ta imot hans nåde og si takk. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig