Jeg tenker ofte at om jeg hadde gjort alt rett, på den korrekte åndelige måten helt siden jeg ble en kristen, eller døpt i den Hellige Ånd, så hadde livet vært mer som Jesu liv på jorden. Kanskje ville det vært slik og at jeg kunne gått bort til noen som jeg så slet og spørre '-Kan jeg få be for deg?' og de ville blitt fra. Kastet krykkene, reist seg fra rullestolen, mistet trangen til rus. Jeg ville vært et lysende vitne slik at mennesker kom til tro. Jeg ville vært på et annet "nivå" enn nå. Noen trinn høyere. Nærmere Gud. Fått bønnesvar oftere. Arbeidet med noe kirkelig. Så ville jeg tidvis 'grepet ned' gjennom min gudsemolusjon og deltatt i det virkelige liv: Jeg ville vært "den kristne" på arbeidsplassen. Jeg ville vært den mest tålmodige faren. I et vellykket parforhold. "Levd i tro" på løsninger, økonomiske mirakler og hatt huet fullt av fred mens jeg ventet ydmyk på at Herren skulle svare. Ikke slik som nå, hvor jeg bare ti...